På vei hjem. Særs nødvendig stopp, da veien ned minnet om en kombinasjon av veiene over Kvinesheia og opp til Tignes.

Meg og masse fremtidig te!

Nordmenn = Severdighet

Rotur!

På vei til Ooty. India er vakkert.

Onsdag 18. november.

Jeg tar opp tråden og oppsummerer de andre helgene våre i en fei.

For to uker siden, tok vi turen til Ooty. Byen med mange navn. Jeg tror det var engelskmennene som valgte å benytte den hendige forkortelsen Ooty. Inderne liker å kalle byen Ootacamund eller praktiske Udhagamandalam. Jeg holder fast på Ooty.

Byen ligger 2300 meter over havet, i en fjellkjede som i grunnen løper gjennom hele India, fra nord til sør. Det er utrolig frodig. Te og krydder dyrkes i fleng. Ooty er en moteby når det gjelder indiske turister. Det er kaldt (dvs 20 grader i stedet for 40) og man kan ro i båt på den lille innsjøen som finnes der. Med andre ord, ren og skjær idyll. For meg, var det mest spektakulære ved Ooty, naturen. Det er så utrolig grønt på alle kanter. I tillegg regnet det katter, kaniner, sauer og geiter. Frodigheten kommer vel antakelig av den grunn. Turen opp var strabasiøs. Vi brukte 12 timer på å komme frem. Tamilen vår er fremdeles like dårlig, så vi hadde ikke helt forstått at det kom til å ta så land tid. Etter å ha kjørt i rundt 9 timer, stoppet sjåførene og sto stille i nesten 2 timer. Vi begynner å bli ganske flinke til å vente, så vi stusset egentlig ikke over at bussen sto stille før det hadde gått en god stund. Det viste seg etterhvert at årsaken var en lastebil som hadde veltet rundt neste sving. Da vi endelig kom frem til vårt lukseriøse hotell, var klokken 01 am. Temperaturen har som kjent en tendens til å synke etterhvert som man kommer opp i høyden. Vi gledet oss derfor til en god, varm dusj før vi hoppet til køys. Varmtvann er derimot ingen selvsagt ting i dette fagre landet. Selv på 2300 moh, settes det bare på mellom 05 og 09 om morgenen. Ypperlig. Vi spurte om det var mulig å sette på varmen. Det fantes heller ikke. Teppe, da? Jo, det kunne de finne frem. Pysjamasen den natta, besto av superundertøy, bukse, genser og fleecegenser. Puta var super og jeg sov som en stein.

Jeg anbefaler Ooty på det varmeste, for dem som blir litt lei av varmen, støvet og støyet i India. Det er som en grønn lomme som ligger litt over resten av landet. Vi var dessverre litt uheldige med været, og fikk ikke nytt utsikten som seg hør og bør. Vi var derimot svært pliktoppfyllende, når det gjelder severdighetene. Vi rodde på innsjøen. Vi så på Thread Garden (en mørkt telt hvor det er utstilt blomster laget av silketråd. Det var veldig viktig for betjeningen å formidle at de står nevnt i Guiness rekordbok. Det er nemlig snakk om 60 millioner meter silketråd...Bilde følger.). Vi besøkte tefabrikk. Vi spiste masse sjokolade. Utsiktspunktet på 2600 moh ble besøkt, selv om selve utsikten var vanskelig å få med seg. Vi støttet godt opp om den lokale handelsstanden. Og vi forlot Ooty nedkjølte, gjennomvåte, oppkvikket og fornøyde.

Et flott tempel som jeg ikke husker navnet på lenger.

På sykkeltur i Mamallapuram!

Strandtur!

Jeg skal ta en liten kjapp oppsummering av de siste ukene her i Vellore, til tross for laber hjerneaktivitet. Sist jeg skrev, skulle vi på tur til Mamallapuram. Om helsa holdt. Den holdt frem til søndagen kl 00:30. Da kicka de berykta, indiske basillene inn, og jeg måtte gi fullstendig tapt. Men før disse bakteriene slo seg løs i ulike organgrupper, koste jeg meg veldig. Mamallapuram er en svært søt, liten by på sør-øst kysten. Vi fikk bada i Bengalbukta igjen. Denne gangen var det bare en litt smårar mann som satt og så på oss, og vi fikk bade i fred. Kreftene i havet er en opplevelse jeg unner alle. Bølgene er digre og kraftige. Man blir kastet rundt og jeg måtte personlig jobbe ganske hardt for å beholde badetøyet på plass. Vannet er varmt, sikkert 30 grader, og for en vannelsker som meg, var det en herlig opplevelse. Det ble to bad den helga. Et på lørdagsformiddagen og et nattbad etter restaurantbesøk senere på kvelden. Det var fantastisk. Jeg har en mistanke om at noen av de tidligere nevnte bakteriene, ble ervervet i løpet av den kvelden. Bihulebetennelse kombinert med matforgiftning, er ingen dans på røde roser. Planen var egentlig å "se" Mamallapuram på søndagen, men da klarte jeg ikke annet enn å ligge ytterst i ro. Veien tilbake til Vellore tok tre timer. Takk og lov for at det finnes Imodium og reisesyketabletter;P

Jeg må innrømme at dagene her i Vellore har gått litt i ett for meg. Jeg klarer ikke lenger å skille de ulike ukene klart fra hverandre. Opplevelsene har vært mange.

Forrige uke fikk vi være med på noe som i grunnen rystet min tro på menneskeheten. India har jo som kjent en befolkningsproblem og det er satt i gang en rekke tiltak for å begrense veksten. Dette kalles familiplanlegging, på fint. Før jeg kom ned hit, tenkte jeg det innebar at man skulle ha en noenlunde sikker økonomisk og sosial situasjon, at man skulle lære om prevensjonsmidler og hvordan man skulle bruke dem. Jeg er kjent for å være naiv... I India betyr familieplanlegging at kvinner blir permanent sterilisert. Det vil si at man kutter tubene som fører egget fra eggstokken til livmora. Dette gjøres ved å gå inn gjennom magen, under navlen. Det greieste er å gjøre det et par dager etter at de har født, for da er strukturene forstørret og det er lettere å finne frem. Man pleier å la kvinnene føde to barn, før man begynner å snakke om familieplanlegging (les sterilisering). Kvinnene i dette landet føder som regel første barn i 19-års alderen. Andre barnet kommer ganske så kjapt etterpå. Operasjonen utøves dermed på jenter på min alder. Det er et ganske stort samfunnspress for at kvinnene skal få utført dette inngrepet. Jeg vil strekke meg til å si at det er på grensen til frivillig tvang. For akkurat en uke siden, var jeg med på en slik operasjon. Det er noe av det verste jeg har vært med på i hele midt liv. Jeg ble helt lamslått av den kyniske holdningen til helsepersonalet. I India utføres operasjonen uten bedøvelse. Det føltes som jeg var med på ren tortur. Jeg sto og så rett inn i jentas øyne mens hun vrei seg i smerte. Hun holdt faktisk på å velte alt det kirurgiske utstyret ned på bakken fordi hun ikke klarte å ligge stille. Armene brukte hun til å fekte med, og hun klynket og bar seg. Ved første uttrykk for smerte, ble vi som så på ganske forfjamset. Vi trodde ikke det skulle være sånn og tenkte at nå kom legene til å gi henne masse smertestillende og vente til den virket, før de gjorde noe mer. Den gang, ei... De kjørte på mens de snakket om lunsjplanene sine. Det var en sykepleier der inne og hun kom med jevne mellomrom bort og kjeftet på den arme jenta. Det er da ikke nødvendig å være så hysterisk når det eneste som pågår er at to personer står og drar tarmene dine ut av magen? Da de evig lange 20 minuttene var over, og de holdt på å sy igjen magen, kom neste kvinne inn. Det var ingen skillevegg der og det første hun så på operasjonsstua, var en annen kvinne som gråt og hadde vondt, brukte, blodige gassbind og to leger som sydde igjen et kutt på magen. Da tenker jeg man blir skikkelig beroliga. Vi klarte ikke være der mer, og gikk ut av rommet. Det ble felt noen tårer før vi klarte å gå ut av garderoben. Utenfor operasjonssalen, satt det en tredje kvinne og ventet på at det skulle bli hennes tur. Og fra salen kunne hun høre smertestønn fra damer som ble kuttet opp, gravd i og sydd sammen igjen. Alt uten smertestilling.

Legene så at vi var sjokka og sa at de valgte å gjøre det på den måten, fordi det var ressurskrevende. Kvinnene har fått info på forhånd om inngrepet som skal skje, at det kommer til å gjøre litt vondt, men at det er til det beste for familien hennes. Hvem klarer å forestille seg smertehelvete det er å ha tarmene hengene til tørk? Jeg følte rett og slett jeg var delaktig i tortur.

I ettertid har vi snakket med overleger og andre kiruger for å høre om dette virkelig var vanlig prosedyre. Noen av de andre i gruppa har vært med på tubectomi etter at vi var der første gangen. Det var visst samme ståa da; kvinnene var ikke smertestilte. Overlegen på gynekologisk avdeling forsikret oss om at det var vanlig prosedyre å droppe bedøvelse. I tillegg sa hun at det ikke var mangel på ressurser. Den eneste grunnen til at de gjorde det uten bedøvelse, var at det var så enkelt og greit. Jeg føler meg nå ferdig med Vellore.

De flotte damene som driver nurse-run clinics. Her er vi på vei til diverse hjemmevistitter. Til tross for at India er et land i utvikling, holder man fremdeles beinhardt på noen tradisjoner. Sarien blir faktisk brukt av de fleste kvinner i denne staten, både på jobb og hjemme og de bærer den med en stolt mine. Disse ensfarga versjonene, er uniform-sari og signaliserer at de er sykepleiere/sykepleierstudenter/health worker.

Dette er kjent som placenta-treet, det vil si livmortreet. Dersom dere ser nøye etter, ser dere at det henger mange plastposer som er bundet fast i grenene. Disse inneholder livmorene til de o'hellige kuene i dette landet. Ved å binde disse fast i treet, får selvfølgelig kuene mer melk i jurene sine. Innlysende, ikke sant?

Monsuunen har ankommet Vellore. Det er snakk om svæært mye regn. Da vi kom hjem fra Kerala i helgen, hadde ett av de største trærne ved siden av Bergen House rett og slett blitt regnet opp av bakken. Det klarte ikke å holde seg fast i den regntunge jorda, lenger.

Hos skredderen for å få sydd de berømte indiske draktene. Jeg skjønner ikke riktig hvorfor han trenger å ta mål, da det er laaangt fra tettsittende klær det er snakk om...

Dette er en rest av en typisk, indisk dødsannonse. De printer opp hundrevis av plakater og klistrer dem opp overalt, være seg et offentlig toalett eller en lyktestolpe.

Dette er min første baby. Her er han en natt gammel.

Siden jeg nå er inne i en periode med særdeles liten litterær inspirasjon, velger jeg å legge ut noen bilder fra livet i India. Jeg har en mistanke om at skrivesperren kommer av at jeg skal skrive oppgave om alkoholisme, for å få mine 30 studiepoeng godkjent. Hodet mitt er for tiden fullstendig tørrlagt, og jeg tilbringer dagene med å tenke ut mulige, brukbare fraser til oppgaven, uten at jeg i grunnen kommer noen vei. Oppdatering kommer snart om de siste ukene her nede. Vi har blant annet vært i Mamallapuram, Ooty og Kochi. Tiden har flydd og vi er ferdige i Vellore i overimorgen. Da drar vi til Himalaya!

Ehm.. Jeg har litt problemer med å få kommentarene og bildene til å stå ved siden av hverandre. Håper dere skjønner hva som skal hvor. Over og ut, kaffegrut!

Livet i jungelen!

Jeg bor i jungelen. Og det har jeg aldri gjort før. Noen overraskelser får man hver dag. De fleste innebærer apekatter og insekter.

Jada, den er død. Men ganske kul, sant?

Mor og barn på tur!

Find five monkeys!