Et flott tempel som jeg ikke husker navnet på lenger.

På sykkeltur i Mamallapuram!

Strandtur!

Jeg skal ta en liten kjapp oppsummering av de siste ukene her i Vellore, til tross for laber hjerneaktivitet. Sist jeg skrev, skulle vi på tur til Mamallapuram. Om helsa holdt. Den holdt frem til søndagen kl 00:30. Da kicka de berykta, indiske basillene inn, og jeg måtte gi fullstendig tapt. Men før disse bakteriene slo seg løs i ulike organgrupper, koste jeg meg veldig. Mamallapuram er en svært søt, liten by på sør-øst kysten. Vi fikk bada i Bengalbukta igjen. Denne gangen var det bare en litt smårar mann som satt og så på oss, og vi fikk bade i fred. Kreftene i havet er en opplevelse jeg unner alle. Bølgene er digre og kraftige. Man blir kastet rundt og jeg måtte personlig jobbe ganske hardt for å beholde badetøyet på plass. Vannet er varmt, sikkert 30 grader, og for en vannelsker som meg, var det en herlig opplevelse. Det ble to bad den helga. Et på lørdagsformiddagen og et nattbad etter restaurantbesøk senere på kvelden. Det var fantastisk. Jeg har en mistanke om at noen av de tidligere nevnte bakteriene, ble ervervet i løpet av den kvelden. Bihulebetennelse kombinert med matforgiftning, er ingen dans på røde roser. Planen var egentlig å "se" Mamallapuram på søndagen, men da klarte jeg ikke annet enn å ligge ytterst i ro. Veien tilbake til Vellore tok tre timer. Takk og lov for at det finnes Imodium og reisesyketabletter;P

Jeg må innrømme at dagene her i Vellore har gått litt i ett for meg. Jeg klarer ikke lenger å skille de ulike ukene klart fra hverandre. Opplevelsene har vært mange.

Forrige uke fikk vi være med på noe som i grunnen rystet min tro på menneskeheten. India har jo som kjent en befolkningsproblem og det er satt i gang en rekke tiltak for å begrense veksten. Dette kalles familiplanlegging, på fint. Før jeg kom ned hit, tenkte jeg det innebar at man skulle ha en noenlunde sikker økonomisk og sosial situasjon, at man skulle lære om prevensjonsmidler og hvordan man skulle bruke dem. Jeg er kjent for å være naiv... I India betyr familieplanlegging at kvinner blir permanent sterilisert. Det vil si at man kutter tubene som fører egget fra eggstokken til livmora. Dette gjøres ved å gå inn gjennom magen, under navlen. Det greieste er å gjøre det et par dager etter at de har født, for da er strukturene forstørret og det er lettere å finne frem. Man pleier å la kvinnene føde to barn, før man begynner å snakke om familieplanlegging (les sterilisering). Kvinnene i dette landet føder som regel første barn i 19-års alderen. Andre barnet kommer ganske så kjapt etterpå. Operasjonen utøves dermed på jenter på min alder. Det er et ganske stort samfunnspress for at kvinnene skal få utført dette inngrepet. Jeg vil strekke meg til å si at det er på grensen til frivillig tvang. For akkurat en uke siden, var jeg med på en slik operasjon. Det er noe av det verste jeg har vært med på i hele midt liv. Jeg ble helt lamslått av den kyniske holdningen til helsepersonalet. I India utføres operasjonen uten bedøvelse. Det føltes som jeg var med på ren tortur. Jeg sto og så rett inn i jentas øyne mens hun vrei seg i smerte. Hun holdt faktisk på å velte alt det kirurgiske utstyret ned på bakken fordi hun ikke klarte å ligge stille. Armene brukte hun til å fekte med, og hun klynket og bar seg. Ved første uttrykk for smerte, ble vi som så på ganske forfjamset. Vi trodde ikke det skulle være sånn og tenkte at nå kom legene til å gi henne masse smertestillende og vente til den virket, før de gjorde noe mer. Den gang, ei... De kjørte på mens de snakket om lunsjplanene sine. Det var en sykepleier der inne og hun kom med jevne mellomrom bort og kjeftet på den arme jenta. Det er da ikke nødvendig å være så hysterisk når det eneste som pågår er at to personer står og drar tarmene dine ut av magen? Da de evig lange 20 minuttene var over, og de holdt på å sy igjen magen, kom neste kvinne inn. Det var ingen skillevegg der og det første hun så på operasjonsstua, var en annen kvinne som gråt og hadde vondt, brukte, blodige gassbind og to leger som sydde igjen et kutt på magen. Da tenker jeg man blir skikkelig beroliga. Vi klarte ikke være der mer, og gikk ut av rommet. Det ble felt noen tårer før vi klarte å gå ut av garderoben. Utenfor operasjonssalen, satt det en tredje kvinne og ventet på at det skulle bli hennes tur. Og fra salen kunne hun høre smertestønn fra damer som ble kuttet opp, gravd i og sydd sammen igjen. Alt uten smertestilling.

Legene så at vi var sjokka og sa at de valgte å gjøre det på den måten, fordi det var ressurskrevende. Kvinnene har fått info på forhånd om inngrepet som skal skje, at det kommer til å gjøre litt vondt, men at det er til det beste for familien hennes. Hvem klarer å forestille seg smertehelvete det er å ha tarmene hengene til tørk? Jeg følte rett og slett jeg var delaktig i tortur.

I ettertid har vi snakket med overleger og andre kiruger for å høre om dette virkelig var vanlig prosedyre. Noen av de andre i gruppa har vært med på tubectomi etter at vi var der første gangen. Det var visst samme ståa da; kvinnene var ikke smertestilte. Overlegen på gynekologisk avdeling forsikret oss om at det var vanlig prosedyre å droppe bedøvelse. I tillegg sa hun at det ikke var mangel på ressurser. Den eneste grunnen til at de gjorde det uten bedøvelse, var at det var så enkelt og greit. Jeg føler meg nå ferdig med Vellore.