Nå er vi altså i India. Og det på andre dagen. Det føles som en evighet siden vi landa. Alt har gått relativt smertefritt og ingen er syke så langt. I kveld skal vi ut på Darling restaurant og ta et dypdykk i den indiske gastronomien.
Dagen i dag startet med Fiberrik med makrell i tomat, tilsatt maur, deretter satte vi oss på en lokal buss og kjørte inn til Vellore. Det tar ca 15 min fra Bagayam, landsbyen hvor Campus ligger. Vi skulle i utgangspunktet møte kl 08 på IDTRC (Infectious Diseases Treatement Research Centre), men det viste seg å bli vanskelig. Indiske gater er ikke som norske gater, kan man vel si. Det er rickshawer over alt, mennesker overalt, sporadiske kuer og hunder her og der. Det ser ut som fullstendig kaos, men på merkelig vis, virker det som om alle kommer dit de skal. Bortsett fra oss. Vi vandret litt smålost rundt omkring, helt til vi til slutt snublet over noen av de andre som allerede hadde funnet veien. Da var kl 0840:-) Vi fikk en kjapp introduksjon om India, og litt innblikk i indisk etiquette. Men det gjenstår masse. Jeg er hele tiden redd for å tråkke på indiske tær. Bare det å vise leggene, er visst feil. Heldigvis står det mer kultur på timeplanen i morgen, så vi får satse på at det ordner seg. Vi har også ordnet oss med stoff som skal sys om til indiske klær. Vi må finne en skredder, men det tar vi litt på sikt. I tillegg har jeg skjønt at stetoskop er svært viktig. Det skal visst være med over alt, uansett hvor man er. Selv når man spiser lunsj.
Det har vist seg at CMC Campus er full av internasjonale studenter. Sammen med oss i Bergen House, bor kardiologen Peter. I tillegg er det visst 20 svensker her, og vi har møtt en amerikanerinne. I går, da vi landet, var stemningen litt laber innad i gjengen. Vi hadde ikke drukket siden flyet, var relativt jetlægga, svært sultne, og vi befant oss i et land hvor 40¤C var helt greit. Mat og vann visste vi ikke hvor var. Heldigvis traff vi en irlandinne og jeg tror hun reddet livet mitt. Vi fikk kjøpt vann, spist herlig indisk mat og panikken la seg. Resten av gårsdagen er litt uklar, da jeg rett og slett sovnet. Hver onsdag samles alle på Darling Restaurant. Det skal vi nok henge oss med på.Peter har vist seg å være en klippe. Han viser oss rundt, ordner med ID-kort til sykehuset, SIM-kort til mobilen, passfoto, mat, vann, pruter på rickshaw; you name it. Uheldigvis drar han tilbake til Tanzania i morgen, og da er vi på nytt på egen hånd. Men vi lærer i det minste hele tiden.
Dagen i dag startet med Fiberrik med makrell i tomat, tilsatt maur, deretter satte vi oss på en lokal buss og kjørte inn til Vellore. Det tar ca 15 min fra Bagayam, landsbyen hvor Campus ligger. Vi skulle i utgangspunktet møte kl 08 på IDTRC (Infectious Diseases Treatement Research Centre), men det viste seg å bli vanskelig. Indiske gater er ikke som norske gater, kan man vel si. Det er rickshawer over alt, mennesker overalt, sporadiske kuer og hunder her og der. Det ser ut som fullstendig kaos, men på merkelig vis, virker det som om alle kommer dit de skal. Bortsett fra oss. Vi vandret litt smålost rundt omkring, helt til vi til slutt snublet over noen av de andre som allerede hadde funnet veien. Da var kl 0840:-) Vi fikk en kjapp introduksjon om India, og litt innblikk i indisk etiquette. Men det gjenstår masse. Jeg er hele tiden redd for å tråkke på indiske tær. Bare det å vise leggene, er visst feil. Heldigvis står det mer kultur på timeplanen i morgen, så vi får satse på at det ordner seg. Vi har også ordnet oss med stoff som skal sys om til indiske klær. Vi må finne en skredder, men det tar vi litt på sikt. I tillegg har jeg skjønt at stetoskop er svært viktig. Det skal visst være med over alt, uansett hvor man er. Selv når man spiser lunsj.
Det har vist seg at CMC Campus er full av internasjonale studenter. Sammen med oss i Bergen House, bor kardiologen Peter. I tillegg er det visst 20 svensker her, og vi har møtt en amerikanerinne. I går, da vi landet, var stemningen litt laber innad i gjengen. Vi hadde ikke drukket siden flyet, var relativt jetlægga, svært sultne, og vi befant oss i et land hvor 40¤C var helt greit. Mat og vann visste vi ikke hvor var. Heldigvis traff vi en irlandinne og jeg tror hun reddet livet mitt. Vi fikk kjøpt vann, spist herlig indisk mat og panikken la seg. Resten av gårsdagen er litt uklar, da jeg rett og slett sovnet. Hver onsdag samles alle på Darling Restaurant. Det skal vi nok henge oss med på.Peter har vist seg å være en klippe. Han viser oss rundt, ordner med ID-kort til sykehuset, SIM-kort til mobilen, passfoto, mat, vann, pruter på rickshaw; you name it. Uheldigvis drar han tilbake til Tanzania i morgen, og da er vi på nytt på egen hånd. Men vi lærer i det minste hele tiden.
Åh, dette var kos lesing! Godt å høre at du er trygt fremme - takk for tekstmelding :) Gleder meg til å følge med på bloggen etterhvert som ting utvikler seg!!
SvarSlett