På vei hjem. Særs nødvendig stopp, da veien ned minnet om en kombinasjon av veiene over Kvinesheia og opp til Tignes.

Meg og masse fremtidig te!

Nordmenn = Severdighet

Rotur!

På vei til Ooty. India er vakkert.

Onsdag 18. november.

Jeg tar opp tråden og oppsummerer de andre helgene våre i en fei.

For to uker siden, tok vi turen til Ooty. Byen med mange navn. Jeg tror det var engelskmennene som valgte å benytte den hendige forkortelsen Ooty. Inderne liker å kalle byen Ootacamund eller praktiske Udhagamandalam. Jeg holder fast på Ooty.

Byen ligger 2300 meter over havet, i en fjellkjede som i grunnen løper gjennom hele India, fra nord til sør. Det er utrolig frodig. Te og krydder dyrkes i fleng. Ooty er en moteby når det gjelder indiske turister. Det er kaldt (dvs 20 grader i stedet for 40) og man kan ro i båt på den lille innsjøen som finnes der. Med andre ord, ren og skjær idyll. For meg, var det mest spektakulære ved Ooty, naturen. Det er så utrolig grønt på alle kanter. I tillegg regnet det katter, kaniner, sauer og geiter. Frodigheten kommer vel antakelig av den grunn. Turen opp var strabasiøs. Vi brukte 12 timer på å komme frem. Tamilen vår er fremdeles like dårlig, så vi hadde ikke helt forstått at det kom til å ta så land tid. Etter å ha kjørt i rundt 9 timer, stoppet sjåførene og sto stille i nesten 2 timer. Vi begynner å bli ganske flinke til å vente, så vi stusset egentlig ikke over at bussen sto stille før det hadde gått en god stund. Det viste seg etterhvert at årsaken var en lastebil som hadde veltet rundt neste sving. Da vi endelig kom frem til vårt lukseriøse hotell, var klokken 01 am. Temperaturen har som kjent en tendens til å synke etterhvert som man kommer opp i høyden. Vi gledet oss derfor til en god, varm dusj før vi hoppet til køys. Varmtvann er derimot ingen selvsagt ting i dette fagre landet. Selv på 2300 moh, settes det bare på mellom 05 og 09 om morgenen. Ypperlig. Vi spurte om det var mulig å sette på varmen. Det fantes heller ikke. Teppe, da? Jo, det kunne de finne frem. Pysjamasen den natta, besto av superundertøy, bukse, genser og fleecegenser. Puta var super og jeg sov som en stein.

Jeg anbefaler Ooty på det varmeste, for dem som blir litt lei av varmen, støvet og støyet i India. Det er som en grønn lomme som ligger litt over resten av landet. Vi var dessverre litt uheldige med været, og fikk ikke nytt utsikten som seg hør og bør. Vi var derimot svært pliktoppfyllende, når det gjelder severdighetene. Vi rodde på innsjøen. Vi så på Thread Garden (en mørkt telt hvor det er utstilt blomster laget av silketråd. Det var veldig viktig for betjeningen å formidle at de står nevnt i Guiness rekordbok. Det er nemlig snakk om 60 millioner meter silketråd...Bilde følger.). Vi besøkte tefabrikk. Vi spiste masse sjokolade. Utsiktspunktet på 2600 moh ble besøkt, selv om selve utsikten var vanskelig å få med seg. Vi støttet godt opp om den lokale handelsstanden. Og vi forlot Ooty nedkjølte, gjennomvåte, oppkvikket og fornøyde.

Et flott tempel som jeg ikke husker navnet på lenger.

På sykkeltur i Mamallapuram!

Strandtur!

Jeg skal ta en liten kjapp oppsummering av de siste ukene her i Vellore, til tross for laber hjerneaktivitet. Sist jeg skrev, skulle vi på tur til Mamallapuram. Om helsa holdt. Den holdt frem til søndagen kl 00:30. Da kicka de berykta, indiske basillene inn, og jeg måtte gi fullstendig tapt. Men før disse bakteriene slo seg løs i ulike organgrupper, koste jeg meg veldig. Mamallapuram er en svært søt, liten by på sør-øst kysten. Vi fikk bada i Bengalbukta igjen. Denne gangen var det bare en litt smårar mann som satt og så på oss, og vi fikk bade i fred. Kreftene i havet er en opplevelse jeg unner alle. Bølgene er digre og kraftige. Man blir kastet rundt og jeg måtte personlig jobbe ganske hardt for å beholde badetøyet på plass. Vannet er varmt, sikkert 30 grader, og for en vannelsker som meg, var det en herlig opplevelse. Det ble to bad den helga. Et på lørdagsformiddagen og et nattbad etter restaurantbesøk senere på kvelden. Det var fantastisk. Jeg har en mistanke om at noen av de tidligere nevnte bakteriene, ble ervervet i løpet av den kvelden. Bihulebetennelse kombinert med matforgiftning, er ingen dans på røde roser. Planen var egentlig å "se" Mamallapuram på søndagen, men da klarte jeg ikke annet enn å ligge ytterst i ro. Veien tilbake til Vellore tok tre timer. Takk og lov for at det finnes Imodium og reisesyketabletter;P

Jeg må innrømme at dagene her i Vellore har gått litt i ett for meg. Jeg klarer ikke lenger å skille de ulike ukene klart fra hverandre. Opplevelsene har vært mange.

Forrige uke fikk vi være med på noe som i grunnen rystet min tro på menneskeheten. India har jo som kjent en befolkningsproblem og det er satt i gang en rekke tiltak for å begrense veksten. Dette kalles familiplanlegging, på fint. Før jeg kom ned hit, tenkte jeg det innebar at man skulle ha en noenlunde sikker økonomisk og sosial situasjon, at man skulle lære om prevensjonsmidler og hvordan man skulle bruke dem. Jeg er kjent for å være naiv... I India betyr familieplanlegging at kvinner blir permanent sterilisert. Det vil si at man kutter tubene som fører egget fra eggstokken til livmora. Dette gjøres ved å gå inn gjennom magen, under navlen. Det greieste er å gjøre det et par dager etter at de har født, for da er strukturene forstørret og det er lettere å finne frem. Man pleier å la kvinnene føde to barn, før man begynner å snakke om familieplanlegging (les sterilisering). Kvinnene i dette landet føder som regel første barn i 19-års alderen. Andre barnet kommer ganske så kjapt etterpå. Operasjonen utøves dermed på jenter på min alder. Det er et ganske stort samfunnspress for at kvinnene skal få utført dette inngrepet. Jeg vil strekke meg til å si at det er på grensen til frivillig tvang. For akkurat en uke siden, var jeg med på en slik operasjon. Det er noe av det verste jeg har vært med på i hele midt liv. Jeg ble helt lamslått av den kyniske holdningen til helsepersonalet. I India utføres operasjonen uten bedøvelse. Det føltes som jeg var med på ren tortur. Jeg sto og så rett inn i jentas øyne mens hun vrei seg i smerte. Hun holdt faktisk på å velte alt det kirurgiske utstyret ned på bakken fordi hun ikke klarte å ligge stille. Armene brukte hun til å fekte med, og hun klynket og bar seg. Ved første uttrykk for smerte, ble vi som så på ganske forfjamset. Vi trodde ikke det skulle være sånn og tenkte at nå kom legene til å gi henne masse smertestillende og vente til den virket, før de gjorde noe mer. Den gang, ei... De kjørte på mens de snakket om lunsjplanene sine. Det var en sykepleier der inne og hun kom med jevne mellomrom bort og kjeftet på den arme jenta. Det er da ikke nødvendig å være så hysterisk når det eneste som pågår er at to personer står og drar tarmene dine ut av magen? Da de evig lange 20 minuttene var over, og de holdt på å sy igjen magen, kom neste kvinne inn. Det var ingen skillevegg der og det første hun så på operasjonsstua, var en annen kvinne som gråt og hadde vondt, brukte, blodige gassbind og to leger som sydde igjen et kutt på magen. Da tenker jeg man blir skikkelig beroliga. Vi klarte ikke være der mer, og gikk ut av rommet. Det ble felt noen tårer før vi klarte å gå ut av garderoben. Utenfor operasjonssalen, satt det en tredje kvinne og ventet på at det skulle bli hennes tur. Og fra salen kunne hun høre smertestønn fra damer som ble kuttet opp, gravd i og sydd sammen igjen. Alt uten smertestilling.

Legene så at vi var sjokka og sa at de valgte å gjøre det på den måten, fordi det var ressurskrevende. Kvinnene har fått info på forhånd om inngrepet som skal skje, at det kommer til å gjøre litt vondt, men at det er til det beste for familien hennes. Hvem klarer å forestille seg smertehelvete det er å ha tarmene hengene til tørk? Jeg følte rett og slett jeg var delaktig i tortur.

I ettertid har vi snakket med overleger og andre kiruger for å høre om dette virkelig var vanlig prosedyre. Noen av de andre i gruppa har vært med på tubectomi etter at vi var der første gangen. Det var visst samme ståa da; kvinnene var ikke smertestilte. Overlegen på gynekologisk avdeling forsikret oss om at det var vanlig prosedyre å droppe bedøvelse. I tillegg sa hun at det ikke var mangel på ressurser. Den eneste grunnen til at de gjorde det uten bedøvelse, var at det var så enkelt og greit. Jeg føler meg nå ferdig med Vellore.

De flotte damene som driver nurse-run clinics. Her er vi på vei til diverse hjemmevistitter. Til tross for at India er et land i utvikling, holder man fremdeles beinhardt på noen tradisjoner. Sarien blir faktisk brukt av de fleste kvinner i denne staten, både på jobb og hjemme og de bærer den med en stolt mine. Disse ensfarga versjonene, er uniform-sari og signaliserer at de er sykepleiere/sykepleierstudenter/health worker.

Dette er kjent som placenta-treet, det vil si livmortreet. Dersom dere ser nøye etter, ser dere at det henger mange plastposer som er bundet fast i grenene. Disse inneholder livmorene til de o'hellige kuene i dette landet. Ved å binde disse fast i treet, får selvfølgelig kuene mer melk i jurene sine. Innlysende, ikke sant?

Monsuunen har ankommet Vellore. Det er snakk om svæært mye regn. Da vi kom hjem fra Kerala i helgen, hadde ett av de største trærne ved siden av Bergen House rett og slett blitt regnet opp av bakken. Det klarte ikke å holde seg fast i den regntunge jorda, lenger.

Hos skredderen for å få sydd de berømte indiske draktene. Jeg skjønner ikke riktig hvorfor han trenger å ta mål, da det er laaangt fra tettsittende klær det er snakk om...

Dette er en rest av en typisk, indisk dødsannonse. De printer opp hundrevis av plakater og klistrer dem opp overalt, være seg et offentlig toalett eller en lyktestolpe.

Dette er min første baby. Her er han en natt gammel.

Siden jeg nå er inne i en periode med særdeles liten litterær inspirasjon, velger jeg å legge ut noen bilder fra livet i India. Jeg har en mistanke om at skrivesperren kommer av at jeg skal skrive oppgave om alkoholisme, for å få mine 30 studiepoeng godkjent. Hodet mitt er for tiden fullstendig tørrlagt, og jeg tilbringer dagene med å tenke ut mulige, brukbare fraser til oppgaven, uten at jeg i grunnen kommer noen vei. Oppdatering kommer snart om de siste ukene her nede. Vi har blant annet vært i Mamallapuram, Ooty og Kochi. Tiden har flydd og vi er ferdige i Vellore i overimorgen. Da drar vi til Himalaya!

Ehm.. Jeg har litt problemer med å få kommentarene og bildene til å stå ved siden av hverandre. Håper dere skjønner hva som skal hvor. Over og ut, kaffegrut!

Livet i jungelen!

Jeg bor i jungelen. Og det har jeg aldri gjort før. Noen overraskelser får man hver dag. De fleste innebærer apekatter og insekter.

Jada, den er død. Men ganske kul, sant?

Mor og barn på tur!

Find five monkeys!

Torsdag 30. Oktober 2009

Logikk. Hva er logisk og hva er ikke logisk? Jeg begynner å skjønne at ting jeg tar for gitt, ikke er logisk i dette landet.
For eksempel: Har man født et barn for to dager siden, er det da logisk å sette seg på en motorsykkel sammen med de andre tre i familien? Motorsyklene i dette landet er ikke større enn de hjemme, jeg vil til og med strekke meg til å si at de er mindre. Damene sitter som i damesal på siden av sykkelen, gjerne med et nyfødt barn i armene (hun holder seg altså ikke fast i noe). Mannen styrer jo selvfølgelig, og foran seg har han som regel en unge til. Ingen har hjelm. Av og til slenger de på enda et barn, om ikke bestefar også sitter på. Og trafikkregler for øvrig, finnes ikke i dette landet. Hvorfor gjør man sånt?
Tirsdag kveld var vi invitert hjem til en servitør fra lunsjstedet vårt, Chinatown. Vi troppa opp 1845 og ble plassert rundt et langbord. Der ble det satt frem masse ulike eksotiske frukter og en kake med masse glasur på. Alle konene i nabolaget var leid inn for å lage mat til oss. Alle barna i nabolaget var innom for å hilse på oss. Alle ungkarene i området ble hentet inn for å se på oss. Alle dyrene i huset ble brakt frem for at vi skulle beundre dem. Det var rett og slett en hel masse som skjedde. Jeg vet fremdeles ikke helt hvorfor vi var invitert hjem til ham. Kanskje han tok feil av oss og noen andre. Som vanlig, var ikke kommunikasjonen på topp, og det er en viss mulighet for at han trodde vi var doktorer fra Nederland. Uansett; som seg hør og bør i India, spiste vi dem ut av hus. Vertene tok ikke en bit selv, men syntes tydeligvis det var svært interessant å sitte og se på oss. Vi var ikke hjemme før klokken nærmet seg 23. Da var vi så mette at vi hadde problemer med å holde øynene åpne. Det var en minneverdig, hyggelig og svært merkelig aften. Logisk var det ikke, men derimot ganske surrealistisk.

Dagene har begynt å få en viss rutine over seg. Vi står opp ganske tidlig og drar til enten CMC Main eller CHAD. Der går vi enten runder på avdelingene, er med på OPD (Out Patient Departement, noe som nesten tilsvarer vår allmennpraksis), drar ut på mobile klinikker eller har forelesninger frem til 12. Da har vi halvannen time fri før vi gjør noe av det samme på ettermiddagen. Det er et uendelig hav av ting å lære, og man får mer panikk enn kontroll av å drive med dette. På kveldene har det så langt vært en del sportslige aktiviteter. Volleyball, tennis og basketball, samt jogging har vært noe av det vi har drevet mest med. I går hadde vi svenskene på besøk igjen og spiste nutella med litt pannekake til. Det var veldig populært, så kanskje vi skal gjøre det til en tradisjon?
I går formiddag, kom regnet til Bagayam, Vellore, India. Og vi snakker mye regn. Det var som om noen trykket på en bryter og himmelen åpnet seg. En kolossal mengde vann datt ned på imponerende kort tid. Dette skjedde midt i lunsjpausen. Jeg satt på kantina og nøt min vanlige Veg’n Cheese før ettermiddagsprogrammet skulle starte på CHAD. Plassen utenfor kantina ble forvandlet til en innsjø og rett utenfor døra strømmet det en nokså hissig og dyp bekk. Jeg bor jo i Bergen og skal egentlig være vant til at vann faller fra himmelen, men dette var noe utenom det vanlige. Værmeldinga for resten av uka, har en relativt fuktig tendens. Vi har tenkt oss en tur til Mamallapuram, hvis helsa holder. Det er en strandby som ligger litt nord for Pondichery. Det kan hende det blir en våt helg, men vi har heldigvis en forlovelsesfest å se frem til søndag kveld. Rapport kommer. Over og ut, kaffegrut!

Søndag 25. Oktober 2009

Hva har skjedd siden sist? For å være ærlig, er jeg ikke helt sikker. Dagene begynner å gå litt i ett. Første uka minnes jeg som en evighet. Det varte og det rakk før det ble søndag på ny. Etter at første uka var unnagjort, var det akkurat som om noen trykka på fast forward-knappen. Vi har nå vært her i 4 uker, og jeg begynner å bekymre meg over at jeg ikke har lært nok, ikke har sett nok og ikke har utnyttet denne fantastiske muligheten godt nok i løpet av tiden som har gått. En annen side av meg føler derimot at jeg har blitt fullstappet med ny info og masse inntrykk, så vi får satse på at noe henger igjen når vi forlater Asia om 6 uker.

Helgen ble ikke tilbrakt i Bangalore likevel. I stedet var vi to stykker som ble igjen i Bergen House og nøt roen og freden. Fredag var vi på RUHSA (Rural Unit ), et lite sykehus et stykke utenfor Vellore. I tillegg til sykehusdriften, er de veldig opptatt av ‘society and developement’, på dette stedet. Det vil si at de organiserer landsbymøter for å undervise om diabetes, HIV og høyt blodtrykk; de har startet community college og lærer gutter om elektrisitet, kjøleanlegg og motorer; de innlosjerer jenter som kommer fra tsunamirammede områder og lærer dem hvordan de kan formidle helse til sambygdingene sine; de har opprettet nærmere 300 ’self-help-groups’ for kvinner; de hjelper ulike håndverkere med å organisere seg slik at markedsføringen og innkjøp av råvarer blir enklere. Det er rett og slett ikke måte på alt de får til.
Fredag ettermiddag dro de andre av sted til storbyen. Jeg dro hjem og sovna så lang jeg var etter å ha spist spagetti med tomat i. Lørdag tilbrakte Kristin og jeg ved bassengkanten. Min tamil er dårlig og bassengvaktens engelsk heller svak. Kommunikasjonen mellom oss, var dermed relativt ueksisterende. Vi gikk glipp av hovedpoenget hans, da vi betalte 200 Rs for å nyte bassengets luksus. Nemlig at man ikke kunne bade der før etter klokken 15. Da vi morgenfriske unge jenter ankom anlegget, var klokken 11. Det var svært varmt, vi fikk ikke bade, hadde med oss for lite vann og endte opp svært dehydrerte. Til slutt gikk vi svette, varme og himla sultne hjem til Bergen House igjen. På veien spiste vi en Veg’n Cheese toast i kantina. Stemningen var laber. Jeg har nå funnet ut at jeg blir lite trivelig å ha med å gjøre, når jeg ikke har spist på 5 timer. Rasjonalitet og høflighet er heller ikke på topp i slike stunder. Utflukten endte med at jeg ble snurt og fornærmet på bassengvakten, da vi ikke fikk kjøpe mat eller vann. Logikken bak denne reaksjonen forsvant umiddelbart etter at jeg hadde tvunget Kristin til å forlate bassengområdet i protest mot bassengvaktens fravær av oppvartning. Det verste var i grunnen at serveringa starta og bassenget åpna akkurat da. Jeg har fremdeles problemer med å skjønne hvorfor jeg ble så sur. Og jeg tror jeg skremte Kristin, da hun så min skjulte side.
Lørdagskvelden dro vi overraskende nok til Darling Restaurant. Der traff vi fire svensker som skriver oppgaver her til lands. Det ble en svært hyggelig aften og svenskene ble invitert til frokost søndag morgen. Det viste seg å være veldig lurt. De disket opp med havregrøt, ristet brød og pannekaker, så snart de var innenfor døren. Jeg liker Sverige.

Sysselsetting er svært viktig i et land som rommer 1,1 milliarder mennesker. Det merker vi i grunnen godt her i Bergen House. Jeg tror vi har hele 4 vaskehjelper som tilbringer hele dagen her, fra mandag til lørdag. De tømmer søpla og feier gulvet. Dette tar 8 timer… I tillegg har vi en ‘nattevakt’. Tror vi. Jeg begynner i grunnen å mistenke at han bare liker å sove i dette huset. Han kommer tidligere hver kveld, skrur på TV’en og ser på tamildøbba programmer, og sover på gulvet i stua. Da de andre kom hjem halv to natt til mandag, våkna han ikke en gang. Så grunnen til at han skal sove her, har jeg ikke fått helt med meg.

21. oktober 2009

Starta fredagen (16. okt) med mobil klinikk. Det vil si at vi dro ut sammen med en gjeng fra CHAD sykehus for å tilby primære helsetjenester i landsbyene rundt Vellore. Jeg kan nok ikke skryte på meg at jeg tilbød så veldig mange tjenester, men legene jobbet hardt. Hver dag i uken, er teamet innom 4-5 landsbyer og sjekker tilstanden til gravide kvinner, utviklingen til de små barna, tilbyr vaksiner og deler ut medisiner til kronisk syke. Vi har deltatt på en del av disse klinikkene nå. Det er et svært effektivisert team som reiser rundt. De har en buss hvor det sitter en lege og en sykepleier. En annen lege sitter utenfor bussen og skriver ut medisiner. De kroniske sykdommene vi har sett mest av er diabetes, høyt blodtrykk og epilepsi. På fredag møtte vi en ung jente som hadde fått en nydelig liten baby for tre måneder siden. Hun var 19 år og hadde giftet seg da hun var 16. Babyen ble født en måned for tidlig og veide da 1.25 kg. Etter fødselen hadde babyen heldigvis utviklet seg normalt og det virket ikke som den hadde fått noen varige men. Denne unge jenta kunne engelsk godt og det gikk greit å snakke med henne. Hun fortalte at hun aldeles ikke likte å være gift. Familien hadde tvunget henne og hun sa at det var hennes skjebne. Hun kommer egentlig fra en relativt stor by her i sør-Inida men måtte flytte til den knøttlille landsbyen, da hun giftet seg. Fattigdom er en dagligdags ting her og jenta hadde ikke anledning til å reise og besøke familien sin. Nå er hun prisgitt svigerfamilien sin, har en fortidligfødt unge og bor i en primitiv landsby langt vekk fra sine egne slektninger. Sterk historie.
Fredag ettermiddag for vi av sted mot Pondicherry. Så langt har jeg sett svært få motorveier i India. For de som kunne tenke seg å bli asfaltarbeidere, kan jeg tipse om at markedet er stort her. Jeg tror spesielt introduksjonen av dampveivals kan
føre til positive tall for turistnæringen.
Cirka tre timer etter avgang fra Vellore, ankom vi Hotel de Pondichery, et svært søtt og trivelig hotell ikke langt fra strandpromenaden i Pondy. Helgeture, svarte til forventningene. Byen er som en liten fransk salat med litt indisk krydder i dressingen. Et herlig avbrekk fra en ellers kaotisk hverdag. Siden byen ligger ved Bengalbukta, våget vi oss ut på sjømaten. Jeg slo også til på salat og rødvin. Herlig!
Lørdag 17 oktober er helligdag i dette landet. Dersom man skal søke visum til India, er det viktig å huske på at dette landet opererer med svært mange helligdager, og man vet generelt sett ikke når de kommer. Det var bare et lite tips til dem som tenker på å ta en snarvisitt på tvers av kloden.
Men i hvert fall, lørdag var det Diwali. Det føltes litt som en blanding av jul- og nyttårsaften, samt et lite innslag av lysfest.. Det er svært masse fyrverkeri i omløp, butikker er i stor grad stengt og folk er happy over at djevelen skal fordrives slik at det blir plass til alle de gode gudene. Denne helligdagen skapte litt problemer for oss. Først og fremst da det kom til frokosten. Lørdag morgen vandret vi litt forvirret og meningsløst omkring, uten helt å vite hvor mat var å finne. Jeg tror vi må ha sett litt fortapte ut. En herlig, pensjonert militærmann tok kontakt og lurte på hva vi drev med. Det skal kanskje understrekes at vi så ut som en saueflokk som hadde mistet sjefssauen. Fortvilelsen var stor da Lonely Planets anbefalte frokoststed var stengt. Militærmannen på moped snakket utmerket fransk og mente at fransk frokost var måten å starte dagen på i Pondy. Han pekte og gestikulerte, og vi la i vei i retningen det ble henvist til. Han må nok ha syntes at vi så ekstra forvirra ut, for før 10 minutter var gått, kom han tilbake på mopeden sin og guidet oss personlig frem til det anbefalte frokoststedet med det klingende tilnavnet Hot Breads. Pain au chocolat, cappuccino og appelsinjuice, anbefales etter uker med grillet toast med geitost på.
Hele lørdagen, smalt det kinaputter på alle kanter. Jeg har en mistanke om at indere generelt hører dårlig. De er veldig glad i tuting i stedet for blinking og fyrverkeri som smeller mer enn det lyser opp. Det paradoksale er at de snakker svært lavt. Kanskje de kan lese på leppene… Jeg har ikke helt kommet frem til en forklaring på dette mysteriet enda…
Siden vi ikke har sett så mye til sivilisasjonen siden vi kom til Vellore, førte oppholdet i Pondy med seg en del shopping. Jeg begynner å få seriøse kvaler for hvordan jeg skal få med meg all bagasjen min hjem igjen. De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke er særlig god til å begrense meg når det kommer til pakking. Sekken min var full da jeg forlot Bergen og har ikke akkurat krympet i størrelse, i det siste. Jeg har bestemt meg for å grunne lenge og vel over dette og ikke ta sorgene på forskudd. Kommer alltids frem til en løsning til slutt.
Søndag 18 var det varmt og planen var derfor å tilbringe dagen på stranda, nyte bølgebruset fra Bengalbukta og kanskje ta seg en iskald Cola. Det viste seg å bli vanskelig. Mannfolka her i landet er svært plagsomme, og jeg fant ut at det ikke var særlig koselig å oppholde seg på stranda. Jeg må bare få sagt at jeg er evig takknemlig for likestillinga i Norge. Den er totalt fraværende og dypt savnet (i hvertfall av meg) i dette landet.

I dag har vi vært på visitt hjemme hos en ung jente. Hun bodde i en palmehytte sammen med mor og far. De delte ett rom, hadde ikke bad, elektrisitet eller ildsted innendørs. Måten å leve på er bare så vidt forskjellig fra min livsstil. Den unge jenta hadde lupus (velbrukt diagnose i ‘House‘) og tuberkulose. Familien levde på 45 rupies dagen. Det vil si 5 kroner. Jeg skal fra nå av begynne å klage mindre over min egen tilværelse.

Til helgen går turen til Bangaluru, en storby vest for Vellore. Der er det for det meste shoppingmuligheter, men jeg har også tenkt meg en snartur til Mysore. Det er en mindre by sør for Bangaluru som er kjent for sine mange severdigheter. Hva slags severdigheter det er snakk om, kommer jeg tilbake til når byen er utforsket.

Ha en fortreffelig onsdagsaften!

Mandag 5. Oktober.
Nå har det gått en uke siden siste innlegg. Vi begynner å bli mer verdensvante. Og vi har blitt spesielt gode på rickshawer. Jeg får til og med til å prute. Veldig viktig at man betaler 50 rupies for turen mellom Vellore og Campus. Det vil si 6 kroner. Sier de 70, gir vi oss ikke før det er nede i 50. En prinsippsak, kan det vel kalles.
Vi har fått tilbake klærne vi leverte til skredderen. Jentene ser nå ut som virkelige indiske damer, rent bortsett fra den lettere solbrente huden, øynenfargen og høyden. Behovet for flere drakter har meldt seg. Det er fremdeles svært varmt i dette landet, og svettekjertlene jobber på høygir. Med andre ord, det er greit med litt skift. Vi har jobbet oss gjennom Gandhi Road i sentrum, og funnet ut hvor man kan kjøpe ferdigsydde tunikaer, frukt og såpe. I dag har vi til og med lokalisert en bokhandel og en elektronikkbutikk, innimellom alt kaoset.
Forrige uke var ganske hektisk. Jeg tror vi alle følte oss mer presset enn vanlig. Det har vært svært varmt, masse støv og støy overalt, program hele tiden og lite søvn. Resultatet har blitt en lettere dehydrert gjeng, med umiddelbare behov for å legge seg ned og styrte nedpå med kjeks og vann.
Tirsdag 13. Oktober:
Det er Internettkrise på Bergen House. Inderne har gravd over en kabel bestående av et imponerende antall ledninger, og jobber nå med å finne ut hvilke som passer sammen. Ulykken sjedde sånn ca på fredag. I dag er det tirsdag, og fremdeles ikke har vi ikke internett. Jeg er mektig imponert over utholdenheten til teknikkerne. De kjenner ikke til begrepet ’arbeidsdag’ og jobber likegodt natten også. Det sier kanskje litt om mengden koblinger som skal utføres. Hvilken lykke at jeg ikke har ansvar for kabelkobling. Da hadde Bergen House aldri kommet i kontakt med omverdenen igjen..
De siste 24 timene, har vært svært innholdsrike. Jeg har vært med på to fødsler, tre operasjoner og spilt tennis. Det skjer ikke hver dag! Babyene ble født i går kveld, og jeg ble rørt til tårer da alt til slutt viste seg å gå greit. Resultatet av alt slitet (vel og merke ikke fra min side..), ble en jente og en gutt. For spesielt interesserte, kan jeg meddele at operasjonene ble utført på hender. En av verdens første håndkirurgispesialister (ja, de finnes..), jobbet i sin tid på CMC Hospital, Vellore. Han het Paul Brand og hjalp spesielt spedalske pasienter med hånddeformasjoner. CMC og Vellore er visst fremdeles et sentrum i India, når det kommer til håndkirurgi. På lørdag, den 17 oktober, feires Diwali. Det er en gammel hinduistisk tradisjon hvor djevelen jages vekk og de snille gudene får komme frem. En slik festelig anledning, innebærer selvfølgelig overdådige mengder fyrverkeri; noe som naturlig nok fører til hektiske dager på håndkirurgisk avdeling. Håndkirurgene går en travel tid i møte… Det var altså dagens historiske/kulturelle/medisinske innslag. Over til oppdateringer.
Dagen starter ikke lenger med Fiberrik, makrell i tomat og maur. Maur er det fremdeles masse av, men jeg har bestemt meg for å styre unna selve insektsetinga. På Campus er det en kantine som er underordnet Darling, vår favorittrestaurant inne i byen. Jeg spiser nå Veg’n Cheese Toast hver morgen, forhåpentligvis uten insekter. Klær begynner jeg å få en del av. Jeg har hele tiden troen på at ferdigsydde indiske tunikaer skal passe til norske jenter fra Sørlandet. Jeg kjøper stadig flere. Problemet er at de fleste indiske damer er litt mindre enn meg. Ergo, tunikaene er til stadighet litt for små. Til tross for at det er nødvendig med en viss mengde overflødig stoff i dette landet, satser jeg nå på at man ser gjennom fingerene på at visse plagg er litt for små. Til gjengjeld er livvidden i harembuksene ca 2 meter. Der har jeg fremdeles litt å gå på. Kuer, hunder, mennesker, mopeder, sykler og rickshawer finnes fortsatt overalt. Turen inn til sentrum krever mye av min energi, men jeg har fått litt bedre nerver når det kommer til forbikjøringer, kjøring i feil felt, tuting og nestenulykker. Indisk etiquette forstår jeg ikke så mye av. Alt er så annerledes her. Trenger litt mer tid på å fatte omfanget av kulturforskjellene. Jeg har roet ned bruket av stetoskopet etter at en gammel dame trodde at gjengen med norsk ungdom smykket med stetoskop av ulike klasser, var leger og spurte om hjelp. Det er jo aldeles feil. Etter litt tenking, kom jeg frem til at det ikke var så lurt å spre feil budskap på den måten. Stetoskopet benyttes nå kun ved lytting på fosterets hjertelyd, og andre trivelig ting. Det medbringes heller ikke til lunsj. Jeg oppdager nye internasjonale studenter hver dag. Tyskere, australiere, New-Zealendere, svensker, nederlendere, briter, amerikanere, osv. På onsdager er det som nevnt internasjonal kveld på Darling. Det var svært så trivelig forrige uke. I tillegg har det blitt en del volleyball på tvers av nasjonene.
Vi har forresten funnet en liten vestlig perle ved siden av Campus. Etter en dag fylt med tuting, støv og eksos, er det aldeles nydelig å dra til denne skatten bestående av velduftende, tropiske planter, basseng, plen og tilgang på pommes frites. Så langt har vi tilbrakt søndagene der og det har vært helt herlig. Dessverre blir det ikke noe av nå på søndag. Planen er nemlig å dra til Puddicherri, en liten by et stykke sør for Chennai. Det er en tidligere fransk kolonni som tilbyr en litt annen side av India, i forhold til den vi har sett til nå. Jeg gleder meg veldig til å nyte litt franskindisk kultur. Kanskje jeg til og med skal våge meg til å spise en fransk salat?

PS: Bilder kommer ved neste internett-tilgang!

Nå er vi altså i India. Og det på andre dagen. Det føles som en evighet siden vi landa. Alt har gått relativt smertefritt og ingen er syke så langt. I kveld skal vi ut på Darling restaurant og ta et dypdykk i den indiske gastronomien.

Dagen i dag startet med Fiberrik med makrell i tomat, tilsatt maur, deretter satte vi oss på en lokal buss og kjørte inn til Vellore. Det tar ca 15 min fra Bagayam, landsbyen hvor Campus ligger. Vi skulle i utgangspunktet møte kl 08 på IDTRC (Infectious Diseases Treatement Research Centre), men det viste seg å bli vanskelig. Indiske gater er ikke som norske gater, kan man vel si. Det er rickshawer over alt, mennesker overalt, sporadiske kuer og hunder her og der. Det ser ut som fullstendig kaos, men på merkelig vis, virker det som om alle kommer dit de skal. Bortsett fra oss. Vi vandret litt smålost rundt omkring, helt til vi til slutt snublet over noen av de andre som allerede hadde funnet veien. Da var kl 0840:-) Vi fikk en kjapp introduksjon om India, og litt innblikk i indisk etiquette. Men det gjenstår masse. Jeg er hele tiden redd for å tråkke på indiske tær. Bare det å vise leggene, er visst feil. Heldigvis står det mer kultur på timeplanen i morgen, så vi får satse på at det ordner seg. Vi har også ordnet oss med stoff som skal sys om til indiske klær. Vi må finne en skredder, men det tar vi litt på sikt. I tillegg har jeg skjønt at stetoskop er svært viktig. Det skal visst være med over alt, uansett hvor man er. Selv når man spiser lunsj.
Det har vist seg at CMC Campus er full av internasjonale studenter. Sammen med oss i Bergen House, bor kardiologen Peter. I tillegg er det visst 20 svensker her, og vi har møtt en amerikanerinne. I går, da vi landet, var stemningen litt laber innad i gjengen. Vi hadde ikke drukket siden flyet, var relativt jetlægga, svært sultne, og vi befant oss i et land hvor 40¤C var helt greit. Mat og vann visste vi ikke hvor var. Heldigvis traff vi en irlandinne og jeg tror hun reddet livet mitt. Vi fikk kjøpt vann, spist herlig indisk mat og panikken la seg. Resten av gårsdagen er litt uklar, da jeg rett og slett sovnet. Hver onsdag samles alle på Darling Restaurant. Det skal vi nok henge oss med på.Peter har vist seg å være en klippe. Han viser oss rundt, ordner med ID-kort til sykehuset, SIM-kort til mobilen, passfoto, mat, vann, pruter på rickshaw; you name it. Uheldigvis drar han tilbake til Tanzania i morgen, og da er vi på nytt på egen hånd. Men vi lærer i det minste hele tiden.